søndag 4. november 2018

September og oktober i en smell!

Det har vært stille fra denne kanten siste tiden, unnskyldningene er mange og stort sett dårlig. Derfor dunker jeg liksågodt gjennom både septemberturen og oktoberturen i en smell. Tidligere i sommer hadde undertegnede, Bjarte og Øystein satt av ei helg i september til fisking på fjellet. Grunnet mildt sagt dårlige meldinger, måtte planene endres, og vi endte opp med å låne ei hytta via Airbnb på Gaularfjellet. Nærmere bestemt like ved fossen med det sjarmerende navnet Likholfossen, skal tro hva som er historia bak det navnet? Kanskje like greit å ikke vite. Dette ble en lavterskeltur av beste sort. Vi kunne kjøre rett til hytta uten å måtte gå så mye som en meter, og tur-utstyret ble pakket i trillekoffert i stedet for ryggsekk. Nesten som jeg blir kvalm bare av å tenke på det. Planen min var å slå opp teltet på utsiden av hytten, målet mitt er jo tross alt å sove ute hver eneste måned gjennom hele året. Men sånn ble det ikke gitt. Uten å overdrive for mye så var det nesten flom ute. Det regnet enormt mye. Terrenget rundt hytta var pissbløtt, og blitt mer eller mindre til myr. Dermed ble fristelsen for stor, jeg sov inne i hytta. Det er rart hvor dårlig dømmekraft man får når magen er proppfull av biffgryte og rødvin. Så kan man stille seg spørsmålet om dette gjør at utenatt-prosjektet 2018 så langt ikke er innfridd? Vel, juryen har vurdert saken, og etter mye om og men, gitt meg medhold. Heldigvis er det ingen ankemuligheter, og dermed lever utenatt-prosjektet fortsatt i beste velgående. Da kan jeg puste lettet ut, dog med en litt vond smak i munnen.

God stemning under tarpen på en svært våt dag.
Det ble dårlig med fangst i Gaularvassdraget.
Ingen tvil om at det er høst.

Oktoberturen ble som flere ganger tidligere i år satt til Emblemsfjellet. Nå hadde kulda endelig kommet, og jeg gledet meg virkelig til ei skikkelig frostnatt med stjerneklar himmel. Planen var å fyre et stort bål som skulle gi meg varme gjennom hele natten, men da jeg endelig kom fram hadde det blitt så mørkt at jeg rett og slett ikke orket å begynne å styre med å samle inn brensel. Det var lang mellom tørrfurene her, så det ville ha krevd noen timer med arbeid og svetting for å få bålet i gang. Det fikk holde med gassbrenneren denne gangen, så skal jeg heller ta ei skikkelig bålnatt senere i vinter. Heldigvis hadde jeg med både varm sovepose og fjellduk, så jeg holdt stort sett varmen gjennom hele natten der jeg lå i gapahuken. Planen var  være våken til langt på natt for å ligge å kikke på himmelen og filosofere over livets små og store problemer, men sånn ble det ikke. Jeg sovnet like så godt halv ni. Det hadde blitt begrenset med søvn natta før, så veien til drømmeland var kort denne kvelden. Da jeg våknet neste morgen var det meste av vegetasjon dekt av et tynt islag. Da morgensolen dukket opp bak fjellet, glinset det overalt som om det lå strødd små krystaller rundt omkring. Det ble en flott morgen med kaffi og potetgull til frokost. Før klokken var ti hadde jeg allerede begynt på hjemturen. Oktoberturen var i boks.

Klar for ei natt i gapahuken.
I løpet av natta la det seg ei tynt islag på halve vatnet.
Kaffivatnet hadde blitt til slush.
Morgenkos.
Myra har fryst til is og hjemturen blir ganske så fin.

mandag 17. september 2018

Fjellfiske i moskusens rike

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark var et ubeskrevet blad for min del og hadde lenge stått på listen for potensielle fisketurer. Dette høyfjellsområde er blant annet kjent for å ha en bestand av villrein, og ikke minst moskus. Landskapet går for å være storslått og preget av spektakulære topper, som Snøhetta og Storskrymten. Dette er jo eksotisk i seg selv, men det var rykter om storfisk, som fikk meg til å sette kompasskursen mot områdene mellom Sunndalen og Lesja. Datoen viste 13 august og nå ventet fem dager med godt gammeldags villmarksliv. Telt, primus, fiskestang og kølsvart kaffi, en dødelig kombinasjon. Ikke minst skulle jeg være helt mutters alene. Fyttifasiken som jeg gledet meg! Det ble lagt opp til ei forholdsvis ambisiøs rute der det ville bli en del lengre etapper for å komme til områdene jeg ønsket å besøke. Etter en sommer med fotball VM, alt for mye usunn mat og voksenbrus, ville det mildt sagt ikke skade med litt ekstra trim. Dessuten begynte det å bli ei stund siden sist jeg passerte kilosgrensa på ørretfronten, nesten litt flaut for en som fisker såpass mye som meg. Dermed ble det store spørsmålet om Sunndalsfjella skulle være i det spandable hjørne, eller skulle skuffe en fjellfisker med ganske så høye skuldre? Oddsen var mildt sagt lav på at det ville bli nok en nedtur.

Jakten på storfisken i moskusens rike.

lørdag 25. august 2018

Familietur i Skjækerfjella

Endelig var det sommerferie og klart for familiens store happening for året. Som i fjor og forsåvidt tidligere år, blir deler av ferien brukt på tur. Som den planleggingsnerden jeg er blir disse turene grundig planlagt i månedsvis på forhånd, ikke minst ligger det mye tankevirksomhet bak hvilket område vi bestemmer oss for å besøke. I år ønsket vi å ta en kanotur. Da blir det lettere å få med seg alt utstyret man trenger, og det er ikke helt lite når man har med en liten pode. Etter nøye vurdering ble det bestemt at Skjækerfjella fristet. Planen ble dermed som følger. Kjøre til Snåsa og videre opp til parkeringen ved innsjøen Grøningen. Herfra skulle vi padle noen kilometer før vi forhåpentligvis skulle trekke med oss kano og alt utstyr opp Heggsjøelva, og etablere leir ved Litlheggsjøen. Da var vi akkurat innafor nasjonalparkgrensa, og dette så ut som et strålende utgangspunkt for dagsturer, padling og ikke minst fisking. Dessuten er det alltid spennende å besøke et nytt område, så dette gledet vi oss til. I hvert fall Kathrine og meg, Tormund brydde seg nok ikke såååå mye om akkurat hvor vi la turen. Han er ikke den mest kravstore på den fronten.

Akkurat sånn skal en sommerferie brukes.

mandag 23. juli 2018

Julituren - Reinheimen nasjonalpark

Da julituren skulle bli bestemt, var det mange alternativ jeg kunne går for. Høyfjellsfisket er jo i gang for fullt, og da finnes det mange spennende muligheter her på Sunnmøre. Etter nøye vurdering ble turmålet bestemt. Denne gangen skulle jeg igjen prøve et vatn som egentlig bare har påført meg lidelse fiskemessig, de siste åra. Fire ganger har jeg vært der tidligere, og fortsatt kunne jeg ikke vise til en eneste fisk. På mange måter har dette fjellvatnet blitt min store nemesis, så hvorfor gidde å ta turen akkurat dit, lurer du? Jo det er jo selvsagt fordi jeg vet (tror jeg) at der finnes stor fisk, ved et par anledninger har jeg fått kjent på kreftene til ørreten der oppe, men den har klart å slite seg løs før landing. Som den selvpineren jeg er, måtte det bli en nytt forsøk.

Julituren skulle bli et sted i Reinheimen nasjonalpark.

torsdag 5. juli 2018

Junituren - Tafjordfjella

Det er alltid like stas når det er klart for årets første tur i Tafjordfjella, og i år kom den rekordtidlig. Det er ikke ofte det er isfritt så høyt oppe siste helgen i juni. Som vanlig meldte Yr strålende vær på langtidsvarselet, men desto nærmere jeg kom dagen turen skulle starte, desto dårligere ble meldingene. Så på et tidsrom på ca to uker gikk det fra strålende sol og sørvest vindretning, til regn, kuling og nordavind. Typisk! Er det bare meg som har inntrykk av at Yr alltid melder bra vær på langtidsvarselet, så kommer den uunngåelige skuffelsen når den aktuelle datoen nærmer seg? Uansett, tur ble det, og jeg satte kursen mot en fantastisk flott dal, der det ligger noen småvann på rekke og rad. Her har jeg fått heite tips om godt fiske, og muligheter for ørret på både ett og to kilo. Med sånne forhåpninger var det lett og trosse dårlig værmelding, og starte den bratte turen opp.

Årets første i Tafjordfjella.

lørdag 9. juni 2018

Maituren - Sommerens første ørret

Hvor ble det egentlig av våren? Her på Sunnmøre, og sikkert flere steder, gikk det mer eller mindre fra vinter direkte til sommer. Vi ble nesten litt snytt for våren, men den unormale varme maimåneden har hatt sine fordeler, nemlig at det ble tidlig isfritt på fjellet. Endelig kunne jeg finne frem haspelutstyret igjen. De siste fire årene har jeg og Jarle fått til en tur til det som vi kaller Storfiskvatnet. Vi, eller bare Jarle da, har fått flere storørreter her og dermed har det fått dette treffende navnet. Tidligere har vi tatt turen i løpet av juni, men i år kunne vi allerede gjøre den i mai. Rekorden i Storfiskvatnet er på 1,9 kg, og du kan bare gjette hvem som fikk den. Eeeehhhhhh riktig, det var ikke meg, men Jarle. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder å ta han med i det hele tatt. Uansett var det naive håpet at det skulle bli satt ny rekord i år.

Endelig er sommeren her.