torsdag 4. september 2014

Gallokvidda.

10 juni 2014 - 26 juni 2014.

Jeg husker første gang jeg leste Norge på langs av Lars Monsen. Der stod det blant annet om et område med fantastiske fiske muligheter, utallige vann og ikke minst ei elv som skulle huse fin fisk. Gallokvidda har siden da vært et område jeg lenge har drømt om å besøke. Nå som vi hadde bestemt å ta turen dit, var spenningen stor. Endelig skulle vi få oppleve en langtur på Gallokvidda, en drøm som hadde vart i årevis var i ferd med å bli en realitet, dette måtte bli bra.

Skulle det bli fiskelykke på Gallokvidda?

Etter tre flotte uker i Pasvikdalen, gledet vi oss til en real fisketur. Fiskefeberen var på full gang i kroppen etter en lang vinter, nå skulle endelig abstinensene dempes. Siden det fortsatt var tidlig på sommeren var vi bekymret for at det fortsatt skulle være vinter der inne på vidda, med kald nordavind og isbelagte vann. Det var bare en måte å finne det ut på, 10 juni skulle turen starte. De siste dagene hadde vi bodd på Neiden fjellstue, som ligger rett ved grensa til Finland. Det hadde vært strålende vær de siste dagene og vi kunne bare håpe at godværet ville fortsette.

Det ble noen rolige dager på Neiden fjellstue.

Vi bestemte at turen skulle starte i Naatamo i Finland og ende i Karlebotn på norsk side. Nok en gang fikk vi hjelp av Helge, som også hadde hjulpet oss med logistikken til Pasvikturen. Han tipset oss om rutevalg og fikseområder. Dessuten ordnet han det slik at vi kunne parkere bilen med noen bekjente av han i Karlebotn. Helt supert og igjen gjorde dette alt lettere for oss. Takk for all hjelp Helge.

Etter å ha parkert bilen i Karlebotn tok vi ei natt i telt før vi satt oss på bussen tilbake til Neiden. Herfra ble det taxi til Naatamo. Da vi fortalte sjåføren om sommerens planer smilte han godt "dere har virkelig skjønt det". Han hadde tatt flere turer på Gallokvidda selv, og kunne trygt anbefale turen. Han fortalte ivrig om store fisker, mygg i hopetall og var sikker på at vi kom til å få en fin tur. Dette hørtes jo lovende ut, vi kunne ikke gledet oss mer. Endelig skulle turen starte.

Fra leirplassen ved Vesterelva i Karlebotn.

Da vi hadde gått ut av taxien strålte solen, og det var nesten skyfritt. Det var to personer fulle av forventninger som begynte å gå på stien som skulle ta oss inn til Gallokvidda. Det tok ikke lang tid før vi så turens første flokk med reinsdyr, ikke et uvanlig syn her på Nordkalotten det. Dessuten var det mye ryper å se i terrenget, kjekt. Vi traff en del finner den første dagen, alle spurte om de samme. Om vi skulle til Nordkapp? Det skulle vi ikke svarte vi, og forklarte så godt vi kunne på engelsk hva planene var. Finnene nikket som at de forstod hva vi snakket om, men vi var vel litt usikker på om de egentlig skjønte hva vi sa. Stien gikk langs Neidenelva og vi kunne se en del laksefiskere, for mye vann i elven kunne de melde om. Laksefisket hadde ikke vært bra hittil. Det gikk bro over Neiden elva, heldigvis. Ikke en elv vi hadde lyst å vade dette. Da den var passert var det ikke lange stykke før vi kunne gå over enda ei bro, den som gikk over Gallokelva. Kort tid etter fant vi en duganes leirplass, og vi tok tidlig kvelden. Det hadde vært en lang dag med mye organisering, det var greit å spare litt på kruttet.

Taxien har akkurat kjørt, og vi er klar for nye eventyr.
Langt der inne lå målet.
Vi så mye ryper første dagen.
Neidenelva.
Broa over Neidenelva.

Den 13. juni lå vi ved et navnløst vann rett ved grensa til Norge. Her hadde vi vært i to dager. Den første dagen ble det rikelig med fisk, det vil si harr og gjedde. Alle fikk leve videre, det var ørret eller røye vi skulle ha. Den andre dagen skyet det over og det begynte å hølje ned, derfor ble vi en dag til som vi tilbragte i teltet. Men nå var vi klar for å gå videre, det var bare noen få hundre meter til vi skulle passere grensen, målet var å komme oss til Gallokelven og slå leir nord for en foss Helge hadde merket av på kartet. Der skulle det kun være røye og ørret, ingen hvitfisk. Men en ting hadde vi glemt, det var fredag 13 i dag. Dagen levde opp til sitt rykte. Etter bare å ha gått noen minutter så jeg at Kathrine sette seg ned på bakken og holdt seg til foten. Jeg sprang bort til henne for å høre hva som stod på. Hun hadde plutselig fått store smerter under foten og klarte ikke å gå videre. Den var ikke hoven eller blå, så vi var svært usikre på hva dette kunne være. Teltet ble slått opp sporenstreks og vi tok oss en prat. Hva nå? Frykten var selvsagt at turen var over før den i det hele tatt hadde begynt. Vi ble enig om å se an situasjonen til i morgen. Om foten var bedre satset vi på å fortsette, om det ikke var bedring måtte vi prøve å komme oss tilbake til Naatamo og oppsøke en lege. Det var med mye usikkerhet vi sovnet den kvelden, ingen hadde lyst til å avslutte turen på denne måten.

Teltet er slått opp ved et navnløst vann rett ved grensen til Norge.
Kathrine er ivrig på å få turens første fisk.
Så satt den.
Harr var ikke det vi var ute etter på denne turen.
Gjedda nyter solen.
Litt boklesing er lov på tur.
I teltet etter Kathrine skadet foten, en betenkt mann.

Da vi våknet neste dag kunne Kathrine fortelle at foten var bedre og hun hadde lyst å gå videre. Jeg tok en del av sakene hennes over i min sekk, og vi bli enig om å ta det rolig noen dager når vi kom inn til Gallokelva. Sekken min var i tyngste laget da vi passerte grensen litt sør for Bartacielgi-toppen. Nå var det ca åtte km før vi var fremme med dagens mål. Foten til Kathrine ga ikke mer problemer, heldigvis, og hun ledet ivrig vei. Uten å bli for sukkersøt må jeg si at hun imponerte meg den dagen. Selv om foten var bedre var jeg ganske sikker på at helt bra var den ikke. Likevel var det ikke noe negativt å høre fra den kanten, bare godt humør og etter et par timer var vi fremme. Her slo vi leir ved innoset til en stor kulp, eller det var mer som et lite vann i Gallokelva. Kort tid etter ble haspelutstyret montert, og endelig kunne vi begynne å fiske for alvor. Vi fisket oss oppover elva og dro i land noen småfisk på ca 3 hekto. Det ble kaldt på vidda utover kvelden, og Kathrine trakk seg tilbake til teltet for å få varmen. Jeg skulle bare ta noen kast til. Det endte med en flott 7 hektos ørret som ble foliebakt på bål, før vi tok kvelden. Foten til Kathrine ble nok en gang undersøkt, og vi kunne slå fast at den så bra ut. Hun kjente nesten ingen smerte, likevel holdt vi på planen om å ta noen rolige dager her. Foten skulle få hvile, uansett om den trengte det eller ikke.

Grensegjerdet passeres, endelig i Norge.
Leir etablert, nå skulle det fiskes.
Lykken prøves i et lite vann langs Gallokelva.
Gallokelva var virkelig vakker.
Så satt den, 7 hekto.

Foliebakt ørret på bål er alltid en vinner.

Vi hadde virkelig funnet en flott leirplass her ved elva, og vi gledet oss til å tilbringe noen dager her. Gallokelva var virkelig ei perle, ei slik elv du leser om i Villmarksliv eller lignende friluftsmagasiner. Fra Store Gallokvann til leirplassen var det ca 5 km. Her slynget elven seg nedover med utallige fristende kulper og småvann som dukket opp, og fikk to fiskegale vandrere til å smile fornøyd. Selv om vannstanden var relativt høy, og det hadde blitt rimelig kjølig fikk vi godt med fisk, både ørret og røye. Etter å ha fisket oss hele vegen opp til Store Gallokvann trekte vi tilbake til teltet, det var kaldt å fiske uten noen form for hansker eller votter. Det hadde vi selvsagt ikke pakket med oss. Da vi satt i teltet og varmet oss med hver sinn kopp kaffe hørte vi det plutselig begynte å dunke på teltduken, hva kunne det være? Jo selfølgelig, det hadde begynt å hagle. Vi var jo fullt klar over at vi kanskje tok denne turen litt tidlig på sommern, men at det skulle begynne å hagle i midten av juni hadde vi ikke trodd. Det gikk et par timer før vi kunne stikke snuten ut teltet, det var fortsatt satans kaldt som det heter, men det var opplett. Resten av dagen ble brukt etappevis ute og i teltet. Ut for å ta noen kast, og inn igjen i teltet for å varme fingrene som nærmest hadde blitt følelsesløs. På en av disse etappene kjente jeg et kraftig hugg, dette måtte være turens største så langt. Etter en liten kamp lå den første kilosørreten på land, og kort tid etter ble en ny 7 hektos ørret landet. Vi kunne trygt si at det var nok fisk til dagens middag. Foliebakt ørret igjen, helt greit det.

Kathrine med fisk på kroken.
Halvkilos.
Vi fikk mye fisk rundt halvkiloen.
Trivelig utsikt fra teltet.
Vinterstemning på Gallokvidda.
Så satt første kilosfisken.
Ekte finnmarks-kvalitet.
Kathrine søker ly i teltet.

På dag ni flyttet vi leir til innoset på Lille Gallokvann, greit med litt forandring. Fortsatt var det kjølig, og en vind som gjorde deg kald til ryggmargen blåste over terrenget. Det ble litt fisking den dagen også, men ikke noe særlig fangst, bare noen småørreter. Ut på kvelden bestemte vi oss for at neste dag skulle vi komme oss litt høyere i terrenget. Vi ville prøve oss på fisket i en del vann som så meget fristende ut på kartet, så håpte vi begge på at sommeren skulle komme snart. Vi var lei av å fryse. På denne turen hadde vi to Ajungilakposer med komfortgrense på  +4 grader, det var i kaldeste laget. På natten sov vi med ullundertøy, en ulvanggenser og lakenpose i tillegg til soveposen, da gikk det greit. Men misforstå ikke, vi trivdes godt her med Gallokelva. Fisket hadde vært bra og andre mennesker hadde vi ikke sett. Nok en gang fikk vi naturen her oppe helt for oss selv, det er alltid en bonus. Men rastløsheten i kroppen gjorde sitt til at vi var klare for å forlate Gallokelva for denne gang, og utforske andre deler av dette området.

Leir ved Lille Gallokvann.
Innoset til Lille Gallokvann.
Kathrine er midt på treet fornøyd med dagens fangst.
Lille Gallokvann.

Neste dag gikk vi til et lite vann som lå mellom Gallokvann og Suolojarluobbal. Her fant vi en flott leirplass ved utoset, og vi hadde til og med en liten sandstrand utenfor teltet. Her så det lovende ut. Kaldt var det fortsatt, så Kathrine holdt seg i nærheten av teltet store deler av dagen. Jeg tok meg en fiskerunde som endte opp med fem flotte eksemplarer, fire ørreter på halvkiloen og ei røye på 7 hekto. Nok en fiskemiddag ble tilberedt ut på kvelden. Himmelen var klar, og kvelden ble virkelig fin. Når natten kom gjorde det godt å legge seg i soveposen, og etter hvert få varmen i kroppen. En proppfull mage med ørret, lyden av teltduken som blafret i vinden og susingen av elven som rant nedover mot Gallokvann, gjorde at søvnen tok oss kjapt. Joda, vi koste oss her ved dette idylliske vannet.

Snickerspause
Dagens leir.
Vår egen sandstrand.
Denne elven rant ned til Store Gallokvann.
Fisk på kroken.
Dagens fangst.
Kokkelering.
Kathrine nyter kveldssolen.

Vi begynte å nærme oss Enarestien, det var bare noen få kilometer igjen. Da vi nærmet oss Suolujarluobbal var været skikkelig surt. Det blåste en kraftig, iskald vind og ut i fra skyene forstod vi at det var nedbør på gang. Vi håpte på at ei hytte vi hadde sett ut på kartet skulle stå åpen, men den var låst. Kjipern, vi var vel for godt vant med de åpene koiene i Pasvikdalen. Vi gikk videre og da vi kom til enden av Suolojar slo vi opp teltet, været bestemte det slik. Vinden føltes enda kaldere og det begynte å snø, for et drittvær. Da vi innlosjerte oss i teltet var ikke stemningen på topp, så ærlig må vi være. Nå var vi litt lei, at det alltid skule være så forbanna kaldt. Akkurat på det tidspunktet savnet vi tilbake til sivilisasjonen. Hotellforkost og ei varm og myk seng fristet. Vi ble enig om at når været forhåpentligvis ble bedre skulle vi sette kursen mot sivilisasjonen. Enarestien var ikke langt unna, og planen var å følge den til Karlebotn. Ut på kvelden gikk jeg ut for å stramme og feste bardunene bedre, været hadde ikke blitt bedre for å si det slik. Neste dag var det ikke noe endring å spore, vi ble en dag til. Da var vi glad for at vi hadde litt lesestoff og ipod, det fikk tiden til å gå fortere. Heldigvis.

Ikke topp stemning i dag.
Det var bare å komme seg i teltet.
To fotogene og værfaste vandrere.

Neste morgen hadde vinden løyet. Havregrynsfokosten ble spist, og vi kom endelig inn på Enarestien. Denne starter i Sevettijavri i Finland og går hele vegen til Karlebotn. Den har blitt brukt siden 1500 tallet, da av skatteoppkrevere og handelsfolk. Enaresamene brukte også stien for å komme til Varanger for å fiske. I 1990 ble stien merket opp på nytt, og har siden den tid blitt brukt av friluftsfolk som ønsker å oppleve disse områdene. Nå var det vår tur til å tråkke der. Vi slo etter hvert leir ved Martenjavrit, det var ikke fullt så kaldt og duskregnet dunket lett på teltduken da lunsjen skulle lages. Siden vi nå visste at turen kom til å bli kortere enn planlagt kunne vi unne oss litt ekstra. En hel grøt til meg, og en hel realturmat til Kathrine. Det var saker. Jeg måtte jo så klart ta noen kast her også og fikk både ørret og røye på halvkiloen. Fisk med fløtegratinertepoteter til middag. Vi kunne legge oss stappmette, herlig.

Endelig kunne vi gå videre.
Skal tro hva som har skjedd med denne stakkaren.
Fast fisk i Martenjavrit.
Røya er kjørt og klar for landing.
Røye på 6 hekto.

Vi satt opp farten nå, kilometerne gikk unna jevnt og trutt. På dag 17 av turen stod vi ved enden av Enarestien, og vi kunne se de få husene i Karlebotn. Vi brukte 3 dager fra Martenjavrit og hit. De dagene passerte uten at noe spesielt skjedde, bortsett fra vi gikk på ei ugle som villig lot seg fotografere. Vi traff også to finner som skulle gå hele vegen til Sevettijavrit. De spurte ivrig om fisket, og vi pekte villig ut på kartet de vanna vi hadde besøkt. Dessuten var det min tur til å få problem med foten. De siste dagene hadde den hovnet opp fremme på leggen, og det ble ganske ubehagelig å gå. Det skulle bli godt med noen dager med hvile nå.
Da vi skulle hente bilen i Kalrebotn, inviterte ekteparet i huset oss inn på kaffe og kake. For en gjestfrihet. De hadde vært usikker på hvor lenge vi skulle være på tur, og hadde blitt bekymret etter som dagene gikk. Heldigvis tok de kontakt med Helge som beroliget dem med at vi hadde planlagt å bruke tre uker. Ekteparet hadde fartet sin del i naturen her, og fortalte at det fantes både gaupe og jerv i området. Da vi fortalte om reinsdyrskrotten vi fant var de sikker på at den hadde blitt tatt av et rovdyr, om noen slakter der oppe tar de med seg skrotten. På grunn av mangel på reinlav hadde det vært et vanskelig år for reinsdyra der, og det var heller ikke uvanlig at rovdyra tok et reinsdyr. Det var fascinerende å høre historiene de hadde å fortelle, og så smakte kakene veldig godt, tusen takk til dere. Etter en times tid med kaffeslabberas takket vi så mye for oss, og kjørte mot Karasjok. Nå skulle all luksusen vi hadde drømt om endelig bli en realitet. Vi booket to netter på hotell, det skulle gjøre godt.

Det var virkelig flott å gå Enarestien.
Tørrskodd  elvekryssing.
Flere steder langs Enarestien er det tilrettelagte bålplasser.
Det nærmet seg slutten.
Hallaien!
Siste etappe, Karlebotn skimtes i bakgrunn.
Her starter Enarestien.
Kursen settes mot hotellforkost i Karasjok.

Så var Gallokturen ferdig og alt i alt var vi fornøyd. Fisket hadde vært bra og det var ikke noe å si på naturen. Gallokelva var virkelig ei perle, og vi angrer ikke på at vi tok turen hit. Men det kan ikke legges skjul på at det kalde været satte en liten demper på deler av turen. Derfor ble den noen dager kortere enn planlagt. En gang i fremtiden tar vi gjerne en tur tilbake hit, men da litt senere på sommeren. Kanskje det er vi som er pysete, men det var ikke særlig kjekt da kulda var på sitt verste. Siden dette ikke er en rosablogg, må jo vi også ta med det som var den litt kjipe delen av turen. Vi innså også at vi hadde vært lite flinke til å ta bilder, vi knipset bare en brøkdel av det vi for eksempel gjorde i Pasvikdalen. Sånn var det, og vi lovet hverandre at vi skulle bli flinkere til å bruke kameraet fremover. På litt lengre turer er det ikke alltid konstant idyll og turglede. Heldigvis er det slik at det er de gode minnene man husker best, og at det alltid blir bedre. Det er jo disse kontrastene som ofte gjør det så bra å være på tur.
En ting kan vi love. Den hotellforkosten smakte himmelsk, og det å legge seg i en varm og myk seng var en høydare. Det var bare å glede seg til neste tur, da skulle endelig sommeren komme for fullt.

9 kommentarer:

  1. Takk for fin rapport! jeg! Jeg satser på å få oppleve viddene der oppe i nord snart. Ganske bra fiske så det også ut til at dere hadde til tross for litt kaldt vær...rapporten etter skjåkfjellene er vel rett rundt hjørnet antar jeg!?:)

    SvarSlett
  2. Takk for det.
    Fisket var bra det selv om det var kaldt, men de virkelige store ruggene uteble. Du som er glad i fluefiske burde jo prøve Gallokelva. Rapporten fra Skjåkfjella kommer. Men har tre rapporter til fra Nordkalotten før jeg tar for meg Skjåk. Neste rapport blir fra Luostejohka området, der fikk vi STOR ørret!

    SvarSlett
  3. Dere var skikkelig uheldige med været. Så nestegang kan det bare bli bedre

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Helge.
      Turen var uansett bra og vi angrer ikke. Været får man ikke gjort så mye med. Tusen takk for all hjelp. Send meg gjerne adressen din (på sms eller mail). Gallokvidda vil alltid være et godt minne som vi vil ta med oss livet ut, så gleder vi oss til å komme tilbake. Håper alt er bra med deg og dine:)

      Slett
  4. Fin rapport, artig å lese. Korleis ville det vore å padle med kano frå Gollokvatn til Neiden? Er elva padlebar?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei. Har hørt om folk som har padlet ruten du beskriver, så mulig er det nok. Men du må regne med en del bæringer/lining. Om ikke det skremmer deg vil du få en kanon tur.

      Slett
  5. Tok turen i sommar i juni/juli frå Karlebotn til Neiden med Allykano. Flott tur, brukte 7 dagar. Fin tur, godt fiske, fantastisk natur. Litt mykje vatn i dei nedre delane pga sein sommar gjorde at det vart ein del bæring/sleping, men ikkje verre enn at eg gjerne kan ta turen oppatt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei. det hørtes veldig spennende. Lager du en turrapport som er mulig å få lese og se bilder fra?

      Slett