torsdag 23. juni 2016

Drømmefiske på Storfiskvatnet - for noen av oss.

Endelig sommer og det var klart for årets første fjellfisketur. For en ukes tid siden dukket det opp en fridag som ble satt av til tur. Ny snelle ble klargjort, sluker ble kjøpt inn og jeg kunne kjenne fiskefeberen var godt på vei. Jeg hadde hørt om et vann som skulle huse stor fisk, de historiene derfra var nesten ikke til å tro. Her snakket vi kilos, minst. Klok av skade reduserte jeg forventingene noe, slike historier har en tendens til å være en smule overdreven. Vekten på fisken rundes alltid oppover. Et fenomen jeg er godt kjent med selv, uten at det trenger å kommenteres noe mer. Dagen før avgang sendte jeg en melding til Jarle og spurte om han ville være med. Han sleit med ryggen og hadde en del arbeid som skulle bli gjort i heimen. Denne gangen må jeg stå over, var den klare beskjeden fra han. Da fikk jeg heller lure storfisken aleine.

Endelig var det klart for årets første fjellfisketur. 

Rett etter jobb satte jeg kursen mot startpunktet for turen, men først ble det en liten stopp innom Jarle. Jeg hadde fortsatt håp om å få overtalt han til å bli med, han bruker ikke å være vanskelig å la seg overtale til en tur. Planen gikk som smurt. Alt jeg gjorde var å stille han noen spørsmål som, hvor stor er fisken der oppe? Hvor er det best å slå leir? Etter ca to minutt var talen klar.
"Nei faen ej hiv me rundt og blir med"
Etter en halvtime hadde han pakket en sekk med sovepose, fiskeutstyr og smertestillende for ryggen. Da var det bare å komme i gang.
Etter en time eller to med forholdsvis bratt stigning passerte vi den siste kneika før vannet. Vi var en smule bekymret for at isen fortsatt ikke hadde gått, men joda, her var det isfritt. Det tok ikke lang tid før det første kastet ble tatt. Det var en del vaking på vannet, men ørreten var ikke akkurat bitevillig. Bortsett fra en liten ørret på ca 100 gram som undertegnede landet. Da ledet jeg hvert fall 1-0. Vi holdt det gående til langt ut på natta før det ble en matbit og en kaffekopp. Strategien for neste dag ble lagt, den var enkel. Bare fiske mer, mer og mer. Her gjaldt det å komme seg opp til morgenbette, var den siste beskjeden fra Jarle før jeg lukket teltet. Han la seg til under åpen himmel på et lite nes ca 100 meter fra teltet mitt. Nå var det bare å få noen timer søvn før neste fiskeøkt skulle begynne.

Sekken ferdig pakket med smertestillende og fiskeutstyr.
Jarle i aksjon. 
Det var lite fisk å få denne kvelden.
Det ble frysetørket til middag denne kvelden.
Myrull i solnedgang.

Neste morgen våknet jeg av noe tråkking på utsiden av teltet. Med smale øyne kikket jeg ut, og der stod Jarle med et lite glis. Ved siden av han lå det to flotte ørreter på rundt halvkiloen. Mens jeg lå å purka i teltet hadde han stått opp tidlig, og det var tydeligvis lurt. Her var det bare å komme seg opp. I det jeg skulle knyte på skoa hører jeg et rop. Ca to meter fra teltet stod Jarle med noe som kunne se ut som en diger fisk på kroken. Ørreten kjempet desperat for livet, og lot bremsen virkelig få kjørt seg. Etter hvert nærmet den seg land. Håv hadde vi ikke med, her kunne snøre ryke når som helst. For et beist! Iført bokser og fjellsko sprintet jeg ned mot vannkanten, og fikk satt inn et godt grep rundt fisken. Med en puls på ca 200 klarte jeg å lempe fisken på land, og for en fisk. Et slikt prakteksemplar av en ørret ser man ikke ofte i disse traktene. Vekten viste 1,9 kg. Ny rekord for Jarle og, en solid ledelse i fiskekonkurransen. Det var bare å gratulere.
Dette ga oss virkelig blod på tann, og haspelutstyret ble brukt aktivt utover dagen. Men et tydelig mønster hadde pekt seg ut. Jarle dro opp fisk på fisk, mens jeg stod der som en annen nisse uten så mye som et napp. Han dro opp flere på blant annet 0,7 og 0,8 kg. Jeg fikk stort sett æren av å dokumentere den ene fisken etter den andre med speilrefleksen. Etter hvert måtte vi bare gi oss, det var nok fisk nå. Legg forresten til at jeg sier vi. Jeg kom plutselig på (helt tilfeldig) at slike turer ikke handler om hvem som får fisk, men at noen får. Dette var et samarbeid og jeg var ikke mer beskjeden enn at nå kunne jeg si at det var vi som fikk fisken, ikke deg, ikke meg, men vi. Hører du Jarle? VIIIIIIIIII!!!

Sånn ser en ørret på 1,9 kg ut.
1,9 kg, 0,5 kg og 0,6 kg.
Da er det fortjent med karbonade til frokost.
Det ble dårlig med fisk på denne karen.
Et stort vak er nettop observert og storfiskeren lukter blod.
Å jaggu tok den også.
0,8 kg.
Kampen er i gang.
0,7 kg.
Sekken var faktisk tyngre på veg ned, ikke ofte det.

Dette ble virkelig en bra start på sommersesongen, og det er bare å håpe at dette fortsetter utover de neste månedene. Vannet vi besøkte innfridde virkelig og blir garantert besøkt flere ganger. Ørret på 1,9 kg er nesten for mye av det gode, og det er bare å gratulere Jarle med fangsten. Eller gratulere til oss mente jeg. Nå er standaren satt, måtte det bare fortsette.

2 kommentarer:

  1. Ærlig talt Anders Eriksen! Nå er du skyld i at svelene jeg holder på å steke blir brent :-)

    Nydelige bilder som alltid! Og artig turraport. Grattis med fangsten!

    SvarSlett