lørdag 22. august 2020

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for størørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret i hemmelig villmark.

Grov ørret
Grov ørret i hemmelig villmark.

torsdag 28. mai 2020

Årets første

Med en pågående pandemi, og snøstorm i mai så er det fort gjort å gå inn i en aldri så liten depresjon. Det måtte settes inn umiddelbare tiltak, og hva er vel bedre antidepressiva enn en telttur med fiskestang og primus? Med den våren vi har hatt så langt, var det ikke mange alternativ om det skulle være håp om isfritt vann. Dermed måtte jeg ut mot havet og Alnesvatnet på Godøya ble valget. Noen år siden sist jeg var der. Utenom det er det ikke så mye å si enn at planen ble fulgt til punkt og prikke, ei natt i telt gjorde jobben. Fangst ble det dårlig med og jeg må innrømme jeg var litt smågrinete på turen ned igjen da jeg måtte konstatere at fangsten uteble. Etter å ha sett Michael Jordan dokumentaren "The last dance", har jeg lært at dette ikke er fordi jeg er sur og grinete, men en vinnerskalle. Takk MJ for den øyeåpneren der, og takk til Chris for trivelig turselskap. 

Folksomt.

Middagstid, Chris kokkelerer.

Kveldsstemning.

Mitt favoritthjem. 

Mornings!

Takk for oss!

Godt å være i gang med ferskvannsfiske, men det er nok en stund til det blir isfritt på høyfjellet der jeg trives aller best. Her er det bare å smøre seg inn med tålmodighet. Jeg får bruke tiden på å planlegge sommerens langtur. I begynnelsen av august blir det en drøy ukestur, akkurat nå tenker jeg Skjækerfjella, men her er lite avgjort.
Tips taes i mot med åpne armer og stormende jubel.

onsdag 22. april 2020

Veien fra sofagris til sjøørret

I drøye fem år har jeg vært på jakt etter sjøørreten på Sunnmøre, å kalle det en suksess er å ta en smule i. Dette handler såklart ikke om fiskeren, men at jeg har hatt store problemer med å finne de virkelig gode spotsa. Det som viste seg tidlig var at taushetsplikten står sterkt blant sjøørretfiksere, og jeg har slitt med å få rista ut noe juicy informasjon fra den gjengen der. Dermed har det blitt mye prøving og feiling, og som seg hør og bør, lite fangst. Denne vinteren har jeg vært en vaskekte sofagris, og det har blitt lite tur. Jeg skjønte det hadde gått for langt når jeg ble rørt til tårer av bromancen til Pølsa og OnklP på 71 grader nord, noe måtte gjøres. Etter litt kommunikasjon på sosial medier med en dedikert sjøørretfisker fikk jeg noen gode tips til hvor jeg burde ta turen, men måtte sverge på tro, ære og alt mulig anna at taushetsplikten måtte holdes. Tørr ikke tenke på hva konsekvensene blir om den brytes. Som et lite takk kunne jeg dele noen gode tips på fjellvatn sommer verdt å besøke i sommer, dessuten ble en brun konvolutt med en betydelig sum overlevert i ei skummel bakgate midt på natta. Det blir smalhans resten av 2020 for å si det sånn!

Kilosfisk

Det skulle vise seg at det jaggu noe i de tipsa jeg fikk (betalte for). Fisk på første turen, og mye aktivitet i sjøen. Dette var tydeligvis en spot sjøørreten trivdes veldig godt. Det har blitt flere turer i området og fisken ble bare større og større. Til slutt kunne jeg krone verket med en sjøørret på så vidt over kiloen. Kilosfisk så tidlig på året er nytt for meg og ga absolutt mersmak. Det gikk ikke like bra på sist tur da jeg tok med meg poden og fruen for å vise hvordan sjøørretfiske skulle gjøres. Her skulle jeg ta frem den pedagogiske verktøykassa mi og virkelig gi av min kunnskap til neste generasjon. Det endte med fiskestanga mi knakk på første kastet, og dessverre for poden knakk fiskestanga hans også like etterpå da jeg skulle "låne" den litt. Jeg får bare håper at traumene ikke er for store, og at han eller har lært at fisketur som oftest handler om motgang og skuffelse. Hvert fall når du er på fisketur med meg.

Denne ble middag.

Selvforsynt. 
Magen full av Tobis.
Feit og fin.
Turens største.


Sommeren nærmer seg med stormskritt, men jeg håper på å få lurt et par sjøørreter til før fjellfisket er i gang. Må bare kjøpe ny fiskestang først, både til meg og guttungen. Inntil da, stay safe og husk å vaske hendene.

søndag 27. oktober 2019

Nemesisvatnet - The fisherman strikes back!

Som ettertrykkelig nevnt tidligere finnes det ett fjellvatn som utelukket har servert meg nedturer, nemlig Nemesisvatnet. Fem ganger har jeg kjempet meg opp hit, og fisket i timevis uten noe som helst fangst å vise til. Et deprimerende regnestykke er å regne ut antall kast til sammen uten fast fisk. Hvis vi tar et uformelt anslag på at jeg rekker ca. 30 kast i timen. Med et snitt på ca. seks timer effektivt fiske på hver tur blir regnestykke, 30 kast x 6 timer x 5 dager. Da ender vi opp 900 kast i samme vann, uten noe å rope hurra for. Nå er jeg ingen finansmann, men til og jeg ser at dette er dårlig avkastning i forhold til innsats. Så hvorfor gidder jeg? Det er et veldig godt spørsmål, men jeg tror det er fordi man alltid har et bitte, bitte, bitte lite håp om at DENNE gangen, kan det gå. Akkurat DENNE gangen kan storfisken sitte, akkurat DENNE gangen kan jeg få den digre ørreten jeg observerte der oppe en julikveld i fjor, eller kanskje en av hans enda større kumpaner. Akkurat DENNE gangen vil det ikke være for varmt, for kaldt, for tørt, for vått, for mye vind eller for lite vind, ikke nordavind, ikke for lyst og ikke for mørkt. At akkurat DENNE gangen skal alle forhold mellom himmel og jord stemme helt optimalt, at akkurat DENNE gangen skal alle element jeg ikke kan kontrollere stemme 110% perfekt. Det kan da ikke være så mye å be om?  

Nytt forsøk i Nemesisvatnet

Så kom dagen. Nok en gang stod jeg der og som seg hør og bør fisket i flere timer uten napp. Men denne gangen stemte alt i et lite sekund, og på kast nummer 1158 satt den. En kilosørret sprellet i lyngen, etter en nervepirrende kamp som føltes alt for lang. Selv om det hadde blitt mørkt var det som jeg hadde sett lyset. Halleluja!

Jeg har sett lyset!
Endelig!

Det er vel ikke annet å gjøre enn å takke høyere og lavere makter for at alt stemte denne gangen. Samtidig er det på en måte nesten litt trist, hva i alle dager skal jeg finne på nå? Jeg får bruke vinteren til å stake ut en ny kurs i livet, eller kanskje det neste målet bli å knekke tokilosgrensa på samme plass? Hmmm, jeg rekker en tur til før vinteren. Jeg pakker sekken nå! Snakkes!

søndag 15. september 2019

Revansje i Lesjafjella

Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna stien. Når den siste trøstepilsa var tom og jeg var akkurat passelig bedøvet, hadde det skissert seg en ny plan i hode. Jeg skulle tilbake hit, men da skulle det bli en sommertur med fiskestang og telt. Så en dag i slutten av juli stod jeg der igjen på parkeringen i Rånå. Endelig skulle Asbjørnsdalen, og områdene Grønvatna og Dordiholet utforskes. Det gikk rykter om stor fisk der oppe, men at den skulle være vanskelig å lure, the story off my life. Uansett var det en forventningsfull kar som begynte å rusle oppover Asbjørnsdalen, med en litt for tung sekk på ryggen. Det var tid for revansj.

Tid for revansje.

mandag 8. juli 2019

Tafjordfjella

Et av årets høydepunkt i tursammenheng, og for så vidt i alle sammenhenger, må være når endelig fjellfiskesesongen er i gang. I år har våren og sommeren vært typisk for vestlandet, kaldt og vått. Dermed var det med stor usikkerhet jeg pakket sekken når kalenderen viste 21 juni. Jeg og Bjarte hadde i lang tid hatt en plan om at denne helgen skulle vi på fisketur. Det er ikke så ofte vi får mulighet til å dra på tur sammen, så dette så ihvertfall jeg virkelig frem til. Værmeldingene var mildt sagt dårlige, og ikke minst var det rimelig stor usikkerhet om det i det hele tatt var isfritt høyt der oppe i Tafjordfjella. Så dette kunne bli spennende. Uansett, på fredags ettermiddag labbet vi i vei fra Kaldhussæter i Tafjord, som var utgangspunkt på denne turen. Nå ventet noen hundre meter med stigning før vi var fremme og endelig kunne få svaret på om det var isfritt eller ikke. Så er det et spørsmål som alltid melder seg når man drar på fisketur i Tafjordfjella, blir det storfisk denne gangen?

En liten fisk og et "stort" menneske.